Derfor har menneskeheten siden 1950 banket på min dør. Uansett hvor eller hvor avsides jeg har bodd. Siden jeg første gang gav ut en bok^* om emnet, har livet mitt ikke lenger vært mitt eget.

Jeg liker å hjelpe andre, og regner det for min største glede i livet å se en person befri seg fra skyggene som formørker hans dager.

Disse skyggene virker så tette på ham og tynger ham ned, slik at når han oppdager at de er skygger, og at han kan se gjennom dem, gå gjennom dem og igjen være i solen, blir han enormt glad. Og jeg er redd jeg er like glad som ham.

Jeg har sett mye menneskelig elendighet. Som en svært ung mann vandret jeg gjennom Asia og så de store kvalene og elendigheten i de overbefolkede og uutdannede landene. Jeg har sett likeglade mennesker, som trådte over døende på gatene. Jeg har sett barn som ikke var annet enn skinn og bein. Og midt i denne fattigdommen og fornedrelsen fant jeg hellige steder hvor det fantes stor visdom, men hvor den ble omhyggelig skjult og bare gitt videre som overtro. Senere, ved vestens universiteter, så jeg Mennesket besatt av det materielle og all sin egen sluhet. Jeg så dem skjule den lille visdom de faktisk var i besittelse av i utilnærmelige høyborger, og gjøre den utilgjengelig for alminnelige og mindre heldig stilte mennesker. Jeg har vært gjennom en forferdelig krig og så dens redsler og lidelser, som ingen gjorde noe for å lette med et eneste anstendig eller menneskelig ord. Jeg har ikke levd et beskyttet liv, og forakter vismannen som ikke har levd, og den lærde som ikke vil dele med andre.

Det har vært mange menn med større visdom enn jeg, men få har reist så vidt omkring.

Jeg har sett livet ovenfra og ned og nedenfra og opp. Jeg vet hvordan det ser ut begge veier. Og jeg vet at det finnes visdom og at det finnes håp.

Blindet med skadde synsnerver, og halt av fysiske skader i hofte og rygg, sto jeg ved slutten av annen verdenskrig overfor en nesten ikke-eksisterende framtid. På mitt rulleblad står det: «Denne offiseren viser overhodet ingen tegn på nevrotiske eller psykotiske tendenser», men det erklærer også: «Permanent fysisk invalidisert.» Og så rammet enda et slag – jeg ble forlatt av familie og venner, som en formentlig håpløs krøpling og en mulig byrde for dem resten av mine dager. Likevel jobbet jeg meg på mindre enn to år tilbake til sunnhet og styrke, bare ved å anvende det jeg visste og det jeg kunne fastslå om Mennesket og dets forhold til universet. Jeg hadde ingen til å hjelpe meg; det jeg trengte å vite, måtte jeg selv finne ut av. Og det er litt av et kunststykke å studere når man ikke kan se. Jeg ble vant til å høre at det hele var umulig, at det ikke var noen vei ut, intet håp. Likevel begynte jeg igjen å se og gå, og jeg bygde opp et fullstendig nytt liv. Det er et lykkelig liv, et travelt liv og forhåpentligvis et nyttig liv. Mine eneste vemodige øyeblikk er dem som oppstår når sneversynte mennesker forteller andre at alt er galt, og at det ikke er noen utvei noe sted, intet håp noe sted, bare bedrøvelse, ensformighet og trøstesløshet, og at enhver anstrengelse for å hjelpe andre er falsk. Jeg vet at det ikke er sant.

Derfor er min egen filosofi at enhver bør dele den viten man har med andre, at man bør hjelpe andre til å hjelpe seg selv, og at man skal fortsette selv om det stormer, for det er alltid rolig vær forut. Man skal ignorere hylene fra den egoistiske intellektuelle som roper: «Åpenbar ikke mysteriet. La oss beholde det hele for oss selv. Folket kan ikke forstå.»

Men ettersom jeg aldri har sett visdom gjøre noen nytte når den holdes for seg selv, og da jeg liker å se at andre er lykkelige, og da jeg har gjort den erfaring at de aller fleste mennesker kan forstå og faktisk forstår, vil jeg fortsette å skrive, arbeide og undervise så lenge jeg lever.

For jeg kjenner intet menneske som har monopol på visdom i dette universet. Den tilhører dem som kan bruke den til å hjelpe seg selv og andre.

Hvis ting var litt bedre kjent og forstått, ville vi alle leve lykkeligere liv.

Og det finnes en måte vi kan lære å kjenne dem på, og det finnes en vei til frihet.

Det gamle må vike plass for det nye, usannhet må avsløres av sannhet, og selv om sannheten blir bekjempet, vil den alltid seire til slutt.

* Dianetikk: Den moderne vitenskap om mental sunnhet, utgitt i mai 1950.