«I omtrent femten år har jeg studert, blant andre grener av filosofien, emnet KUNST,» erklærte L. Ron Hubbard i et avgjørende essay i 1965. Det var to grunner til dette. Først og fremst var det, som han forklarte, fordi: «Kunst er den minst kodifiserte av menneskelige bestrebelser, og den mest misforståtte.» Han bemerket at til og med selve definisjonen på kunst fortsatt var gjenstand for intens debatt. Derfor ønsket han på et rent akademisk nivå å undersøke emnet i sin bredeste og mest essensielle form, og slik løse spørsmål som filosofer og kritikere lenge hadde fundert over, inkludert det mest grunnleggende spørsmålet av alle: «Hva er kunst?»

Likevel var det en annen grunn til hans interesse for emnet: Det lå hans hjerte svært nært. «Å fange mine egne drømmer i ord, maling eller musikk, og så se dem leve,» skrev han rundt tretti år tidligere, «er den høyeste formen for begeistring.» Om kunstnere generelt uttalte han at bare de er i stand til å fremsette vår fremtid. Det er ikke tvil om at «dette temmelig enorme emnet KUNST,» slik han beskrev det, ikke var noe han tok lett på; og faktisk er det sannsynligvis umulig å betrakte L. Ron Hubbards liv uten å ta opp hans kunstneriske prestasjoner.