L. Ron Hubbards halstørkle fra guttespeideren, som viser de tjueen ferdighetsmerkene han gjorde seg fortjent till i løpet av en nitti-dagers periode.

Den amerikanske speiderbevegelsen var i stor grad på sitt beste da L. Ron Hubbard for første gang tok på seg skjerfet, kaki-klærne og den spisse Montana-hatten i 1923, sammen med Tacoma, Washingtons Tropp 31, Black Eagle Patrol. Utover de tradisjonelle ferdighetene som overlevelse i naturen og kunnskap om skogen, oppnådde han snart ferdighetsmerker for brannbekjempelse, snekring, sikkerhet ved vannet og navigasjon.

Likevel skriver han: «Det stedet der jeg sannsynligvis noensinne lærte mest, var i guttespeideren i Washington, D.C.» der han havnet på slutten av 1923 gjennom sin fars stasjonering ved Marinedepartementet. Hvis atskillelsen fra Black Eagle Patrol hadde vært smertefull, kunne han ikke ha vært mer tilfreds med sin nye Tropp 10, og ville spesielt uttrykke sin takknemlighet overfor «en lang rekke statstjenestemenn ... som underviste dem omhyggelig i arbeid forbundet med ferdighetsmerkene.»

Til tross for disse ordene ble ferdighetsmerkene ikke delt ut tilfeldig. Dette omfattet en utmattende prøve for ferdighetsmerket i personlig sunnhet, påkjenningen forbundet med livreddermerket i nesten iskaldt vann og mange flere prøver på mot og dyktighet foran kompromissløse sensorer.

Utholdenheten gav imidlertid resultater, og på våren 1924 hadde Hubbard ikke bare oppnådd imponerende 21 ferdighetsmerker, men hadde ledet sin Tropp 10 til seier i en konkurranse for forbedring av speidere, støttet av Washington Post. Som en anerkjennelse ble han deretter utvalgt som en av fire ungdommer fra Washington som representerte Speiderbevegelsen ved presidentens feiring av den nasjonale gutteuken. Det var ikke noen ubetydelige ære, spesielt i lys av Calvin Coolidges svært store interesse for Speiderbevegelsen.

Men den virkelige anerkjennelsen av sesongen kom nøyaktig fem dager senere, to uker etter hans trettende fødselsdag, da L. Ron Hubbard ble utnevnt til landets yngste ørnespeider. Det var en prestasjon som ikke ville bli glemt så fort. (Tross alt oppnådde bare omkring tre tusen gutter sin ørnespeiderstatus det året.) Og slik grunnleggeren av speiderbevegelsen Robert Baden-Powell hadde hatt til hensikt, nevnte Hubbard senere at det ikke var noe annet enn treningen han fikk i speiderbevegelsen som fikk ham trygt gjennom andre verdenskrig.